top of page

Kultur lager mennesker (langlesing)

Oppdatert: 7. des. 2022

Hvordan vår kultur produserer forbrukere, forbrytere og tapere


Det er lett å se seg rundt i dag og tenke at «alle» er gale; politikerne er korrupte, miljøet klapper sammen og vi står alle på randen av kollaps. Kommentarfeltene på Facebook bugner av frustrasjon, mobbing, trolling, fordømming, rasisme og polariseringer. Utbrent er den nye folkesykdommen. I denne artikkelen av psykologspesialist Kirsti Sunde Hansen fra februar 2021 vises det til statistikk fra NAV om at antall sykemeldte med lettere psykiske problemer nesten har doblet seg i tiåret før artikkelen ble skrevet.

Vi ser også en klar økning i bruk av antidepressiva hos unge, som er tydelige og vonde tall. Jeg har klippet ut dette bildet fra NRK sin artikkel Økning i bruk av antidepressiva blant unge.



Fra 2012 til 2020 har medisineringen av unge mellom 15 og 39 år økt med 17 prosent. Store deler av den økningen skjedde mellom 2018 og 2020 (9,7 prosent).

Dette er alvorlige tall som viser et samfunn hvor stadig flere ikke har det godt og at vår kollektive evne til å holde samfunnet i gang blir stadig redusert. En reduksjon som gjør at det “gode” samfunnet vårt er i ferd med å slå sprekker.

Det kan se ut som flere og

flere av oss vokser opp med relasjonelle mangelsykdommer som gjør det vanskelig for flere og flere å relatere seg til seg selv, hverandre og samfunnet. Hva med å ta noen steg tilbake og våge å gjøre noen observasjoner som skaper endring?


Hva er det vi ønsker oss? Før vi kan endre noe, trenger vi å se på hva det faktisk er vi ønsker oss. Da kan vi holde øye med om de endringene vi gjør faktisk tar oss i riktig retning. Ellers blir det bare endring for endringens skyld.

«Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få frem grupper som fungerte, skulle vi omorganisere. Jeg lærte senere i livet at vi har en tendens til å møte enhver ny situasjon med en omorganisering, og dessuten hvilken fantastisk metode dette er til å skape en illusjon av fremskritt, mens det som egentlig oppnås, er kaos, ineffektivitet og demoralisering.»

Utsagn som visstnok skal stamme fra Gaius Petronius (ca 27-66), romersk jurist under Nero. Sakset fra Ivar Johansens blogg

Hva med et godt samfunn? Det høres ut som et godt mål. Hva er et godt samfunn? Det er et samfunn som har plass til individet, som får gjort de oppgavene som trengs å gjøres og som er preget av sunn fornuft. Her beholder man plassen sin selv om man gjør en feil eller ti og det er kollektivt ressurser tilgjengelig for å ta seg av det individet og det kollektive trenger. Livet er ikke bare en solskinnsreise. Det åpner for mange slags erfaringer og selv om vi planlegger og regulerer til krampa tar oss kan vi ikke bufre for alle eventualiteter. Vi må gjøre det vi kan, og ha krefter til å tåle det som skjer når alle har gjort det de skal. Å bruke masse ressurser på å halse etter et perfekt resultat gir ingen mening. For meg høres det ut som et godt samfunn.


Så, hvordan får vi til det? Et godt samfunn trenger godt utvikla mennesker for å faktisk være et godt samfunn. Individer som holder sammen og får jobbene gjort. Hva kjennetegner godt utvikla mennesker? Jeg definerer det sånn: Mennesker som er godt utvikla har en sunn opplevelse av egen verdi, evner til å ivareta egen helse, økonomi og relasjoner til andre mennesker og evne til å gjøre valg som gjør dem godt. Godt utvikla mennesker har helt naturlig omsorg for flokken og evne til å bidra til å styrke samfunnet som helhet. Evnen til å bygge sterke relasjoner er godt utviklet sammen med evnen til å romme de som strever med å finne plassen sin.


Men hva trenger individet for å bli godt utvikla? Dette er det spørsmålet jeg føler vi bruker altfor lite tid, energi og fokus på. Vi fortsetter kollektivt med den samme programmeringen vi har kjørt på i mange generasjoner og er i ferd med å høste ganske store konsekvenser i form av uro, utbrenthet og opprør mot autoriteter. Jeg hevder at vi i vår kultur ofrer individet for det kollektive og at det gradvis huler ut det kollektive. Vår kultur støtter oppunder en gradvis og alvorlig utarming av folkesjela. Heller enn å forstå hva individet trenger og legge til rette for at det faktisk får det, så skyver vi ansvaret rundt og legger det på noen som ikke har evne til å ta det.


Hvem er det som rammes mest i den kulturen vi har i dag? Vi ser organisasjoner og grupper som strever veldig for å anerkjennes og få aksept. Vi ser også at denne innsatsen blir møtt delvis med forakt og vold. Vi er på samme tid inkluderende og intolerante. Trolling i kommentarfelt tar helt av. Vi ser på nyhetene at utesteder for skeive blir angrepet og vi ser at bare det å ha en annen mening enn andre kan føre til trakassering og trusler. Vi ser også at enslige foreldre snakker ut om hvor vanskelig det er å gi barna det “de andre” har. Ferier, klær, teknologi og opplevelser skal ha en viss standard for å “holde mål”. Dette ser det ikke ut til at har endret seg stort siden jeg var barn. Vi leter etter vår verdi i andres øyne fordi vi ikke finner den i våre egne. Så hvis man ikke når opp, er man utenfor. Det kan se ut til at de svake fortsatt står svakest. Og de det går mest utover er barna. De kommer inn i livet som blanke ark, og de foresatte skriver på disse arkene så godt de kan gitt det de selv har lært.

Er det helsvart? Nei, selvsagt er det ikke det. Det er mange som har det godt i Norge og verden i dag. Det er også mange som har begynt å forstå hva som skal til for at små mennesker skal bli til solid utvikla store mennesker. Det er en god del forskning og en god del bevegelse i forhold til å ta små mennesker på alvor. Mammaer leser seg opp på hva små mennesker trenger for å utvikle seg godt og legger til rette så godt de kan. Og det er liksom her kjernen ligger. Vi gjør alle så godt vi kan. Det betyr at foreldre med mindre ressurser har mindre å by på, noe vi ikke får forandret med et pennestrøk.


Hva gjør vår kultur med foreldres evne til å være foreldre? Det er ingen hemmelighet at de viktigste personene i små menneskers liv er foreldrene. Det er ingen som har større potensiale for å gi omsorg til en liten person enn foreldrene. Det er veldig mange faktorer som spiller inn i forhold til foreldrenes evne til å være foreldre. En stor faktor her er selvsagt deres egen oppvekst.



Så hva gjør kulturen med evnen til å være foreldre? En faktor er vitenskap og faglige råd. I 1894 skrev Emmet Holt boken "The Care and Feeding of Children", hvor han foreslår å la barna gråte seg tomme til de sovner.

I denne artikkelen skriver Gwen Dewar Ph.D. om Ferber-metoden: The Ferber method, also known as “graduated extinction,” is an infant sleep training program developed by Richard Ferber. In a series of training sessions, parents leave their children alone for strictly-timed intervals, ignoring any protests and cries they might hear. When the method works, children gradually accept that no one will come to their aid, and, as a result, their behavior becomes less disruptive (Reid et al 1999).

Oversettelse: Ferbermetoden, også kjent som “gradvis utslettelse”, er søvntrening for spedbarn utviklet av Richard Ferber. I en rekke treningsøkter forlater foreldrene barna i bestemte tidsrom og ignorerer protester og gråt fra barnet. Når metoden fungerer vil barnet gradvis akseptere at ingen kommer til dem, og som resultat vil atferden bli mindre forstyrrende (Reid m.fl. 1999).

Når vi vet at spedbarn ikke har et nervesystem som er utviklet nok til å selvregulere, oppleves denne praksisen som lite gjennomtenkt hvis målet er et godt samfunn med godt utvikla mennesker. Et barn som lærer at ingen kommer vil ikke stole på relasjoner 100 %. Hvis vi trekker paralleller til ville dyr i flokk, vil vi se en ganske annen måte å oppdra nye tilskudd til flokken på. Interessant nok kan vi legge merke til at det ikke er store forskjeller på hva en gåsemamma og hva en tigermamma gjør når de skal oppdra barna sine. De er begge tilstede, samtidig som de ikke duller med ungene sine. Hvorfor skal det da være så annerledes for mennesker? Hva er det som gjør at vi mennesker går imot instinktet om å komme løpende og plukke opp babyen hver gang det er noe?

Mitt postulat er: innlært kultur. I vår kultur er ikke barn, følelser og menneskelige behov viktige. Det er viktig å tjene penger, gå på jobben, ha fine ting, gjøre dyre ting. Kortsiktige gleder er viktigere enn langsiktig investering i oss selv, barna og flokken. Vi blir trent opp fra vi er små til at vi ikke er viktige. I en helt vanlig familie hvor det er ressurser nok til å sørge for at de små menneskene får omsorg blir effekten moderat. I familier med lite ressurser, hvor man stadig opplever å komme til kort, vil effekten øke betraktelig. Det er ikke tilfeldig at kriminalitet, vold og krenkelser forekommer oftere i fattige familier. Se denne artikkelen om Vold i fattige familierwww.forskning.no Vår evne til omsorg blir påvirket av hvor trygge vi er, hvordan vi opplever egen verdi og hvilken plass vi får i samfunnet. Ved kollektivt å konsekvent vektlegge penger og status, skaper vi tapere som ikke makter å holde tritt og som påvirkes negativt av stadige påminnelser om at de ikke holder mål i kulturen vår. I tillegg legger vi ansvaret for hvordan den enkelte har det på den enkelte, uten egentlig å ta med i betraktningen om evnene til å ta dette ansvaret og skape endringene faktisk er til stede. Individet har ansvar for seg selv, og hvis du kjenner at du trenger å utvikle deg så oppfordrer jeg deg varmt til å finne ressursene du trenger, og hvis man ikke har noen grunnlag for å vite hva man trenger kommer man sannsynligvis til å søke de ressursene som blir sterkest kommunisert til oss: ha en god jobb, tjen mye penger, ta deg sammen. Det er en god ide å forsørge seg selv, og når eget system motarbeider oss og traumereaksjoner stadig trigges, er det mer grunnleggende behov som trenger å dekkes. Det kan være vanskelig å være fornuftig når man mer eller mindre hele tiden er full av aktivert overlevelsesstress.


Ting er ment å brukes og mennesker er ment å elskes. Ikke rart verden er ute av balanse når vi elsker ting og bruker mennesker.


Denne forskningsartikkelen, Poverty Impedes Cognitive Function, beskriver resultatene fra to studier om hvordan fattigdom påvirker evnen til å ta gode valg i livet. Starten på første avsnitt lyder som følger: The poor often behave in less capable ways, which can further perpetuate poverty. We hypothesize that poverty directly impedes cognitive function and present two studies that test this hypothesis.

Oversatt blir dette: Fattige mennesker har mindre kapabel adferd som igjen opprettholder og forlenger fattigdommen. Vår hypotese er at fattigdom direkte hemmer kognitive funksjoner og presenterer her to studier som tester denne hypotesen.


Hva er løsningen? Hva kan vi gjøre? Jeg hører og leser mange som sukker over hvordan foreldre ikke gjør en god nok jobb, det samme gjelder lærere, helsevesenet og barnevern. Jeg ser i det hele tatt mange som peker fingeren mot noen andre som bør ha/ta ansvar. Det er fristende å legge ansvaret over på noen andre, det er mye enklere om det er noen andre som må finne ut av denne gigantiske oppgaven som ser ut til å vokse seg større og større i samfunnet i dag. Og igjen, det er mange tegn på at vi kollektivt flytter oss i en positiv retning. Positivt formulert har vi et stort forbedringspotensiale.



Vi trenger noen faktorer på denne veien for å komme noen vei. Vi trenger støtte fra folk som faktisk har gått veien før oss og kan vise vei, tilgang på kunnskap og motivasjon. Siden de siste skal bli de første, vil jeg si noe om motivasjon først.

I alle mine år med personlig utvikling, forskning og søken har jeg utallige ganger opplevd at de som trenger endringen mest, kvier seg mest for å nærme seg øvelser, kunnskap og folk som tar dem et steg videre. Hjernen deres roper: “Jeg vil ha det bedre.” Og hver gang de nærmer seg noe som faktisk kan pirke borti forsvarsverkene deres og komme til det som trenger kontakt, så løper de som om de hadde fanden i hælene. Dette vet jeg av både profesjonell og personlig erfaring.

På 90-tallet var motstand den store stygge ulven og man kunne fint finne på å si til klienter at de ikke kom videre i livet fordi de hadde så mye motstand i seg. Som om psyken velger å holde seg selv i ubalanse, og som om motstanden ikke var et helt naturlig forsvar mot opplevd fare.


Hvordan kan vi motivere de umotiverte? Hvordan kan vi invitere med oss de som trenger det mest? Svaret er todelt: Veldig forsiktig og ved å vise vei. Ved å gå veien selv. Når jeg møter meg sånn som jeg trenger å bli møtt, så gjør jeg verden til et bedre sted å leve. OG når jeg har blitt vant til å bli møtt sånn som jeg trenger det, så vet jeg hvordan jeg skal møte andre. Og hvis jeg ønsker å møte andre, så trenger jeg å kjenne etter hvordan jeg vil bli møtt. Jeg trenger å bli skikkelig godt kjent med hvordan ting faktisk beveger seg inni meg. RSA har en helt genial video om det på Youtube som heter Brené Brown on Empathy.

Det er ikke en god ting å flytte på andre mennesker. Det virker ikke og det gjør ingenting bedre og likevel er kulturen vår gjennomsyret av: “Hvis du bare gjør det sånn, så blir alt bra”. Jeg får litt utslett bare ved tanken. Se videosnutten til Brené Brown om empati.

Det de umotiverte trenger er oppriktig kontakt med noen som skjønner hvordan de har det, at de ikke har det sånn for moro skyld og som vet at det finnes en vei fremover. Vi trenger å få kontakt med noen som veit at det går an å gå veien. Fordi, akkurat som babyer trenger nervesystemet til mamma for å utvikle seg godt, så trenger vi nervesystemet til noen som har kommet lenger enn oss for å komme videre. Hvilket ikke betyr at man ikke kommer noen vei på egenhånd, det er bare utrolig mye vanskeligere og hvis vi faktisk ønsker oss et godt samfunn, så er det veien å gå. OG det er fortsatt sånn at vi må redde oss selv først for å ha noe solid å bidra med.

Så neste gang du får lyst til å peke på noen og si: “De må jammen ta ansvaret sitt”, kan du tenke på hvilke områder i livet du synes det er vanskelig å ta ansvar for og komme videre med, med blikket rettet ærlig innover.


De som har gått veien før oss Siden moderne medisin ble introdusert, har det vært en gylden standard at behandler og klient skal ha et profesjonelt forhold, og det skal være en viss distanse mellom de to. Vi skal nedkjempe impulsen om å bli glad i de vi behandler, vi skal ikke bli involvert. OG la meg på INGEN måte antyde at det er greit at behandlere misbruker stillingen sin, det hører ikke hjemme noe sted. Det vi ser er hvordan de som har gått veien fra for eksempel en humpete barndom til et høvelig voksenliv har mer forståelse, romslighet og empati på lager. De har stått og stampet i kalde vinternetter, de veit masse om hva som ikke virker og har en jordnær tilnærming som treffer andre i lignende situasjon mye bedre. Vi trenger å flytte fokuset fra de som har lest boka til de som har gått veien. Skillet mellom behandler og klient er fiktivt, mennesker trenger mennesker. Jeg bruker min erfaring i terapirommet med stort hell, selvsagt kombinert med sunn grensesetting.


Kunnskap og forståelse Vi må skaffe oss kunnskap om hva mennesker egentlig trenger for å bli godt utvikla mennesker. Vi må våge å skaffe oss denne informasjonen selv om det betyr at det vi har gjort så langt ikke virker, nytter eller gjør godt. Noe av det vi gjør skader mer enn det bedrer situasjonen.

Kunnskap betyr å med åpne øyne se etter hva som faktisk virker, hva som faktisk må til. Hvordan får vi et godt samfunn? Med godt utvikla mennesker som står stødig i eget liv og som har gode verdier og overskudd til å ha omsorg for andre. Hvordan får vi godt utvikla mennesker? Ved å forstå hva det vil si å være menneske. Ved å sette oss inn i hva mennesker trenger fra vi er små og hele livet gjennom.

En av de mest kjente tilnærmingene til menneskelige behov er Maslows behovspyramide (1943).


Sakset fra Nasjonal Digital Læreringsarena

Jeg lærte om Maslow på videregående og tenkte at dette var bra saker. Dette setter det hele i system. Ja, det gjør det, hvis du driver med markedsføring og skal påvirke kundene dine. Det gir oss ingenting i forhold til å gi mennesker gode rom for å vokse opp. I Maslow kommer sosiale behov på tredjeplass, kjærlighet er underordnet behovet for mat, drikke og klær.

På 1950-tallet laget Erik Erikson en oversikt over stadiene i utviklingen vår, den kaller vi Eriksons psykososiale stadier. I denne artikkelen er stadiene beskrevet i detalj, vi skal bare raskt se på en oversikt.



En liten tordentale: Når vi vet at trygghet og tillit utvikles de første 18 månedene av et lite liv, og har visst det siden 1950-tallet, hvorfor har vi ikke satt alle kluter til for å gå sammen og støtte frem en haug med trygge, selvstendige, initiativrike mennesker? Sannheten er nok at kunnskapen ikke har nådd nok mennesker og at de som har kunnet frigjøre kapasitet og ressurser ikke har gjort det. Det kan se ut til at det er krefter som foretrekker at vi fortsetter som før.


Store mennesker har de små menneskene inni seg hele livet – enten vi tror på det eller ikke. Det er antagelig her vi blir nødt til å ta i et tak hvis vi skal skape den endringen vi ønsker oss. For store mennesker bærer de små menneskene de var inni seg, og de små menneskene de var trenger fortsatt det samme som de trengte når de var fysisk små. Når individet tar ansvar for seg selv og kunnskapen og støtten de trenger er tilgjengelig er potensialet enormt.

Så hvordan gjør vi det? Hvordan kan du og jeg få den ballasten vi trenger? Hvordan kan vi finne balanse, styrke og hvile for å ha det litt bedre i livet?


Ressurser du kan benytte deg av:



Andre ressurser: I dette foredraget til Dag Nordanger: Traumebevissthet snakker Nordanger blant annet om at hjernen og nervesystemet beholder sin evne til å utvikle seg hele livet. Nevroplastisitet er nøkkelen vi leter etter. Det betyr at hjernen og nervesystemet vårt fortsetter å utvikle seg hele livet. Det er det som gjør at slagpasienter som mister språk fordi deler av hjernen er skadet kan lære seg å snakke igjen. Det er med andre ord ikke for sent å ta tak i utvikling som har gått feil vei eller mangler. Nordanger viser til noen trinn som effektivt bygger oppunder den utviklingen vi trenger:



Relasjonell trygghet – mildt stress – sanserikdom – tilbake til trygghet

Irene Lyon har bygget opp et opplæringskonsept som bygger på vitenskap, kunnskap og erfaring hvor man kan utvikle evnen til å føre seg selv gjennom en lignende prosess og “foreldre” (parent) seg selv.





97 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page