top of page

Blir man lykkelig av terapi/nervesystemregulering?

Min reise fra en vond barndom, gjennom en aggressiv ungdom, en overmodig/ulykkelig ung voksenperiode til utbrent godt voksen, kunnskapsrik og stadig overvelda.




Jeg har alltid villet lykkes, være flink og fortjene plassen min. Mine strategier for å oppnå alt dette har vært litt ute av kontakt med hvordan relasjoner egentlig fungerer på grunn av barndommen min.


Jeg fikk tidlig ansvaret for hva faren min følte. Jeg er usikker på om han noen gang forstod hva det vil si å være barn. Han beskrev med ord, mimikk og ørefiker at jeg manglet verdi, at jeg var feil som menneske og at jeg ødela og såret ham med hvordan jeg oppførte meg. Sånt blir det merkelig læring av.

Jeg bestemte meg tidlig for å være "perfekt" sånn at han ikke skulle bli sint og det fungerte selvfølgelig ikke fordi livet er uforutsigbart og traumene fra hans barndom hadde jeg ingenting å stille opp mot. Han visste ikke bedre og fikk ikke hjelp til å håndtere sine traumer, så da ble det mitt ansvar.

Viser en sint mann  med armene utstrakt i en sint gest for å illustrere den sinte pappaen min
Bilde for illustrasjon

I tillegg var moren min så ute av stand til å ta den emosjonelle voksenrollen i forhold til hva pappa gjorde at hun heller allierte seg med søsteren min og meg og laget en hemmelig klubb for gjensidig moralsk støtte "oss jentene imellom". Det heter parentifisering: Innen psykologien beskriver «parentifisering» en situasjon hvor rollefordelingen mellom barn og foreldre er ombyttet, slik at barnet blir «den voksne» i relasjonen. Det kan dreie seg om praktiske oppgaver – barnet lager mat, vasker badet, ringer rørleggeren – eller emosjonelle: Den voksne støtter seg på barnet som om det var en venn, et søsken, eller, ja, en forelder. Resultatet er at barnet frarøves sin barndom. https://klassekampen.no/utgave/2016-11-11/parentifisering

Hun hadde ikke sjans til å ha en voksen kontakt med min far, så hun knyttet seg til barna sine og var egentlig ofte oppgitt over at vi svikta tilliten hennes igjen og igjen. Vi hadde jo gjort en avtale!


Så i praksis var det ingen emosjonelt voksne hjemme hos oss. Hva gjorde jeg? Jeg prøvde å finne ut av og løse alt. Det var selvfølgelig helt umulig, og i mangel av trygg veiledning så det ut til å være en god idé. Andre opplevde meg nok (og sikkert fortsatt) som en arrogant bedreviter.


Faren min ble kalt inn til kommunelegen da jeg gikk i barnehagen. Jeg satt under et bord og lekte ikke med de andre barna. Tilknytningsvansker. Pappa ble sint og stormet ut av kontoret til legen.


Mamma har fortalt meg at da jeg var tre år sluttet jeg å være sammen med familien. Jeg kunne sitte i stuen og leke, men jeg ville ikke leke med dem. Den dag i dag har jeg trøbbel med å "leke" med andre. Jeg tar enten en overlegen eller en underlegen rolle og er livredd for å slippe folk innpå meg.


Så lenge jeg kan huske har jeg lurt på hvordan jeg skal få livet til å virke. Jeg har sakte, men sikkert tilegnet meg stadig utviklet kunnskap, forståelse og erfaring på å møte meg selv og andre på en skala fra "Bare tenk positivt." og "Hvis du bare gjør det sånn så blir alt bedre." til "Dette er en helt naturlig følelse og det er greit at du føler den nå."


På en måte er jeg uendelig stolt av reisen min. Jeg har ikke gitt meg før jeg har funnet metoder, tilnærminger, verktøy og kunnskap som har skapt varig endring i livet til meg og de jeg har hjulpet. I tillegg har jeg gjort det fra innsiden av en mørk kjeller med bare en idé om hva lys er. Livredd for input, fordi input oppleves som styring og dermed farlig, har jeg kjempet mot meg selv mer enn noe annet. Fordi hver gang jeg er i en situasjon hvor jeg kan bli kritisert, så kritiserer jeg meg. Kanskje til og med mer enn det pappa gjorde for man er da grundig, ikke sant? Det har nok gjort reisen min langsommere enn den trengte å være. Jeg har ikke funnet noen som forstår hvor trygg jeg trenger å være for å åpne meg. Derfor har jeg blitt en trygg person å åpne seg for både for meg og andre.


Jeg har bedt om hjelp massevis av ganger. Minst seks psykologer, flere terapeuter, venner, mamma og pappa, de har alle hørt på meg i timevis. Den første psykologen jeg var hos var før jeg begynte på skolen. Jeg synes han var dum. Jeg husker spesielt en psykolog som sa til meg: Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg med noe, du forstår jo allerede deg selv så godt. Det beskriver mye av den hjelpen som er tilgjengelig veldig godt. Det er det å endre forståelsen som skal hjelpe. Kognitiv terapi. Men selv om det er deilig å forstå, så har det ikke hatt med seg nevneverdig heling og lettelse til meg.


Jeg har nok alltid vært forelsket i intellektet mitt. Det har vært gullkortet mitt som jeg kan spille for å ha verdi. Det er egentlig litt rart at jeg har vært villig til å erfare at intellektet mitt ikke kan hele noen av de emosjonelle vondtene mine.


En hjerne av grønt glass for å illustrere intellektet

Det første verktøyet som ga skikkelig mening for meg, sikkert på grunn av intellektet, er The Work av Byron Katie. Jeg forstod prinsippet, grunnreglene og fulgte oppskriften til punkt og prikke. Det viktigste jeg lærte av The Work var å ikke tro på alt jeg tenker. Bare fordi at hjernen min sier det, så betyr ikke det at det er sant. Det nest viktigste var å være litt snillere mot meg selv. Jeg oppdaga hvor streng jeg er med meg selv og hvor ofte (egentlig alltid) jeg gjør så godt jeg kan og at all den smerten jeg bærer på og alle løgnene jeg tror på er det som gjør at jeg ikke får til alt jeg vil. Det er ikke jeg som er vanskelig, jeg har det vanskelig. De to tingene har gitt både perspektiv og fred i livet mitt.


Første gangen jeg kan huske å jobbe med følelser som sitter i kroppen var via en arbeidskollega på slutten av 1990-tallet. Prosessen heter Balansering og er basert på kommunikasjon mellom meg og følelsen jeg føler. Det er helt fantastisk hvor befriende det er å snakke med følelsene sine. Jeg skjønte det ikke da, fordi jeg var så opptatt av å finne noe som løste "alt", men det var starten på den viktigste reisen min. Bevegelsen fra å forstå, analysere og tenke (riktig?) til å lytte til hva som snakker i kroppen har gjort det mulig for meg å føle ferdig følelser jeg har lagra i kroppen min fordi det ikke var trygt/greit å føle dem.


Hvis vi nå spoler frem til slutten av 2021, så ble jeg introdusert for nervesystemregulering og kunnskapen om at alle følelser som ikke blir følt blir lagra i kroppen og hva det koster kroppen. Det har ikke noe å si om følelsen er stor eller liten, den blir lagra hvis den ikke blir følt. En annen viktig ting jeg lærte om var kapasitet. Hvis jeg ikke har kapasitet til å føle følelsen, enten fordi det ikke er trygt eller at den er for stor for meg der og da, så blir jeg overvelda og da går jeg inn i overlevelsesmodus som jeg har erfart at føles som re traumatisering. Jeg lærte å orientere, som gjorde at jeg opplevde å føle meg trygg for første gang på mange år, og effekten varte og er mulig gjenskape. Denne kunnskapen førte til at jeg fikk energi til dagligdagse ting som oppvask, klesvask og kanskje til og med litt støvsuging. Jeg kunne gå over gårdsplassen uten at det kosta noe. Jeg kunne gå tur og kjenne at det ga meg et løft. Jeg begynte å øve på bevisste bevegelser og kan både ta mer hensyn til kroppen og få mer ut av den. Livet så lysere ut, dette skulle bli fint.


Dette må jeg lære bort, tenkte jeg. Og det gjør jeg både i medlemskapet, på Facebooksiden min og i individuelle timer. Intellektet holder sin del av avtalen og kunnskapen er tilgjengelig når jeg trenger det. I tillegg lytter jeg med hele kroppen og kan stille spørsmål og gi innspill som skaper både forståelse og erfaring av heling og lettelse. Solskinn hele veien. Det er rett og slett en meningsfylt og god måte å jobbe på.


Men er jeg lykkelig? Både ja og nei. Begrepet lykke har forandret seg veldig for meg. Når jeg går over gårdsplassen og trekker frisk luft inn i lungene så kjenner jeg på lykkefølelse. Når mannen min spør om jeg vil lufte hunden og jeg kjenner at kroppen sier ja så kjenner jeg på en glede over at jeg fungerer. Jeg har fått tilbake energi og mange av triggerne mine er borte, det ligger ikke noe ladning der mer.


Hvorfor sier jeg da nei også? Jo, fordi jeg synes livet er vanskelig. Det er fortsatt vanskelig å "leke med de andre barna", jeg har mange triggere igjen og livet byr stadig vekk på skruballer. Det er mye å stå i og stadig vekk blir jeg overveldet og glemmer å orientere. Det er fortsatt en del sår igjen fra barndommen som ikke har blitt helet. Jeg jobber med saken, og hodet mitt synes det går tregt og at jeg er en svindler som lærer bort nervesystemregulering når det ikke gjør at jeg er glad og fornøyd hele tiden. Jeg glemmer liksom at livet ikke er lett for noen og at jeg faktisk ikke har ansvaret for hvordan alle har det.


Så jeg er ikke ferdig utlært, jeg har det ikke alltid lett, og jeg finner samtidig så mye mening og glede i å veilede folk til erfaringen: "Nå ble følelsen mye roligere." og "Nå er klumpen i magen helt borte og jeg føler meg trygg i meg selv." Og det er ikke tvil om at verden trenger å lære hvordan nervesystemet regulerer følelser og at det er mye mer effektivt å føle følelsene enn å putte dem under lokk til trykket blir så stort at vi enten eksploderer eller imploderer. Kropper er laget for å tåle kortvarig stress, og vi lever i et samfunn hvor mange opplever mye og langvarig stress og vonde følelser.


Nå vet du litt mer om hvem jeg er og hvordan jeg har det for tiden. Bærer du også tungt? Hvis du er nysgjerrig på nervesystemregulering og kunnskapen rundt hvordan følelsene sitter i kroppen og hvordan vi kan slippe de ut er det bare å ta kontakt på kontoret@terapi-for-deg.com



Blir du med på veien? Verden trenger at vi har det bedre og blir sterkere <3

301 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Commenti


bottom of page