Er det trygt å føle seg trygg?

- triggervarsel vold

«Hvorfor tar du du ikke livet av dem og blir ferdig med det?»

Da jeg var liten, og dette er en historie mamma har fortalt meg, satt jeg og søsteren min i baksetet på bilen vår. Pappa var opprørt over noe og ga oss ørefiker mens han ropte til oss at vi skulle svare. Så mamma, som var fullstendig ute av stand til å konfrontere pappa i noen meningsfull grad, sa tørt: «Hvorfor tar du ikke bare livet av dem og blir ferdige med det?» Mamma hadde et snev av stolthet i stemmen når hun fortalte om det, som om hun hadde oppnådd noe. Jeg husker ikke at det skjedde, men den var typisk pappa. Han var en snill, lojal og selvoppofrende far helt til han ikke lenger var det. Han hadde vanskelig for å si nei, noe som betydde at vi ikke hadde forutsigbare grenser. Dette betydde også at han klandret oss for å spørre og hvor vanskelig det var for ham å være far og menneske. Han var god på å klandre andre og ikke lige god på å håndtere ting sjøl.

Jeg forteller ikke dette for at du skal føle med meg, selv om den lille jenta absolutt gikk gjennom vanskelige ting, jeg vil illustrere noe jeg har møtt på på i min heling: Jeg er ikke i fare akkurat nå, men kroppen min husker hvor raskt det kan endre seg. Det føles ikke trygt å senke å tenke at jeg er trygg.

Jeg hadde en kort periode en god psykomotorisk fysioterapeut som sa at traumatiske situasjoner har noen fellestrekk. De skjer vanligvis veldig fort, gir oss ikke mange valgmuligheter og er overveldende. Det er derfor folk som bærer på traumer i kroppen kan ha behov for kontroll. De samme egenskapene forklarer også hvorfor jeg, og mange med meg, kan oppleve motstand mot å føle seg trygg. Det gjør jeg definitivt.

Så jeg har gitt det oppmerksomhet, bare vært til stede med det faktum at jeg ikke føler meg trygg nok til å ta inn at jeg er trygg.

• Er jeg i fare nå? Jeg ser meg rundt etter store, raske bevegelser: ingenting. Jeg lytter etter store, raske lyder: ingenting.

• Føler jeg meg trygg nå? Jeg legger merke til hva som skjer i kroppen. Litt spenninger, en følelse av engstelse, et uggent forvarsel.

• Er det trygt for meg å orientere? Noen ganger ja, noen ganger nei. Akkurat nå: ja. De siste månedene: ofte nei.

Det er veldig fristende i denne situasjonen å prøve å overbevise seg selv om at man burde føle seg trygg. Jeg er tross alt 55, jeg har en snill ektemann som sjelden tyr til raske bevegelser og faren min er død. Så logisk sett er jeg trygg. Kroppen min er ikke enig. Eller rettere sagt, den har ikke hatt sjansen til å bearbeide erfaringer fra barndommen der jeg faktisk ikke var trygg.

Noen uker etter at jeg ble introdusert for Irene Lyon og hennes undervisning, opplevde jeg deaktivering av et stress som kan ha vært aktivt de siste 50 årene. Det hadde ligget der som grunnleggende stress jeg hadde blitt så vant til at jeg ikke engang la merke til det lenger. Denne opplevelsen lærte meg hvor viktig det er med dagligdags og trygg orientering. Noen måneder senere ble det klart at demensen til foreldrene mine var blitt så alvorlig at de trengte at noen tok ansvar for dem. Det ble meg. Så jeg bekymret meg, overanstrengte meg, snakket med moren min flere ganger om dagen og taklet det så godt jeg kunne. Så døde de, og vi måtte ta oss av dødsboet. Vi kastet flere tonn med ting vi ikke visste hva vi skulle gjøre med, og gikk gjennom resten. I denne perioden dukket det opp minner og følelser fra barndommen min og livet mitt. Det jeg hadde mistet og det jeg aldri fikk.

Når jeg skriver dette har det gått omtrent et år etter at huset deres var klart for salg, og jeg merker at jeg fortsatt trenger å bearbeide hvordan det var å gå stå i det. Den prosessen brakte meg tilbake til funksjonell frys, og det er ikke noe rart etter alt som har skjedd.

Hvorfor vil jeg dele dette? Fordi det er så lett å skylde på kroppen eller seg selv for at man ikke føler seg eller gjør det bedre. Selv når man har all kunnskapen og verktøyene, trenger kroppen å bli forstått, og det kan være en veldig følsom prosess. Så når jeg ikke får til å orientere, betyr det at jeg trenger mer kontakt med meg selv. Kroppen min forteller meg at jeg må se nærmere og vennligere på hva som skjer i kroppen.

Jeg har sagt mange ganger at jeg elsker motstand, og det gjør jeg, og dette gjelder vanligvis klientene mine og ikke meg selv. I meg ser jeg det vanligvis som en funksjonsfeil og klandrer, anklager eller kritiserer meg selv ganske så automatisk for det. Og det er et noe jeg trenger å ta hensyn til når jeg øver på å være i kontakt med og snill mot meg selv. Jeg har vært gjennom noen tøffe opplevelser i livet, jeg har levd mesteparten av det i funksjonell frys, og jeg har de behovene jeg har.

Kan det gjelde deg også? Er det mulig at du også trenger et vennlig blikk på hva som skjer inni deg? ❤️