top of page
Forfatterens bildeAnita Kristensen

Fra panikk til kraft - veien innover

Oppdatert: 24. apr. 2023

Hvordan guider jeg mine klienter fra panikk og frykt til å kunne håndtere situasjonen de står i?


Det første vi må gjøre er å skape opplevelsen av trygghet uten å kreve noe av klienten. Terapi er i nervesystemspråk, samregulering. Det betyr at jeg låner bort min trygghet i situasjonen. "Jeg har vært her før, jeg veit veien ut og at det går bra."


Jeg respekterer grenser demonstrativt, særlig når klienten har motstand mot det de føler eller det jeg sier. Jeg digger det når klientene mine gjeiper til meg, hvor ellers skulle de være trygge nok til å uttrykke nøyaktig hvordan ting treffer dem?


Når vi vet at aktiverte stressreaksjoner står i veien for all utvikling, må vi begynne med å gi nervesystemet muligheten til å observere

To barn som ligger på gresset og ler

at trusselen ikke er aktiv i dette øyeblikket. Dette er en sanset opplevelse, ikke en intellektuell øvelse. Vi starter med å spørre: Hva skjer i kroppen din nå? Kroppen viser alltid vei. For å komme videre må alle følelsene som kommer frem få plass og kontakt. Vi må vise klienten at det er trygt å føle det som kommer frem.


Følelser må føles som de er til de er ferdige, ellers lagres de i kroppen (igjen). Følelser som blir akseptert og følt trenger mye kortere tid til å bli ferdig følt enn vi ofte tror. Det er like deilig hver gang klienten sier: Nå roa det seg litt, ble litt mykere liksom. Jobben min er å veilede klienten til å tillate og akseptere følelsene. Og hvis de ikke kan tillate og akseptere følelsene, så kanskje vi kan forstå hvorfor det er vanskelig?


Største suksessfaktorer:

  • Klienter føler det de føler, og det er ved å føle det de føler at de kommer videre.

  • Vi er der for å legge til rette for å føle, ikke fikse.

  • Trygghet er en opplevelse som kun virker hvis den er ekte.

  • Håndterbare


Vi kan se følelsene som små barn som er lei seg eller sinte, de trenger ikke at verden forandrer seg. Det er nemlig ikke sikkert de betyr det vi tror de betyr. Et barn som roper: "Jeg HATER deg!" sier egentlig: "Jeg har så vondt inni meg, og siden jeg ikke klarer å sette ord på det så gjør jeg at du føler deg sånn som jeg føler meg". De trenger å få lov til å uttrykke seg i et trygt rom hos noen som forstår dem så nervesystemet får sjansen til å regulere følelsen. Følelsene våre er på samme måten, de trenger å få si hva de vil i et trygt rom til følelsen er ferdig. Så kan vi snakke om hva vi egentlig vil.


NB! Nervesystemregulering er ikke en viljeshandling, vi kan ikke velge å regulere følelsene. Det er en innebygget funksjon i nervesystemet som trenger trygghet og nøytral observering for å gjøre jobben sin.

En lærer ved en tavle, gammeldags klasserom

Her må vi spesielt passe på å holde rommet for ALL motstand uansett når i prosessen den dukker opp. Å skyve motstand unna er like effektivt som å skyve en elv oppover med hendene. Det virker ikke. Motstand mot motstand er et enormt energisluk for alle parter i rommet. Jeg får ikke sagt dette mange nok ganger: Motstand er en form for grensesetting, det er et naturlig forsvar som har oppstått fordi det var bruk for det. Ingen har motstand for moro skyld, INGEN! Vi må selvsagt selv ta ansvar for hva vi gjør med både følelser og motstand, men i rommet hos meg er det lov å si det.


Største fallgruver:

  • Hjelpe til

  • Gi råd

  • Forvente resultater


Et annet viktig poeng er å ta små steg. Det er faktisk sånn at jo saktere vi går, særlig i starten, jo raskere utvikling får vi. Det gir litt mening, gjør det ikke? Når man er i en vanskelig situasjon, så løper tankene av sted for å forsøke å reparere situasjonen. Samtidig veit vi at vi har mindre tilgang til høyere hjernefunksjoner når vi er midt i en aktivert stressreaksjon. Så jo raskere vi kan stoppe opp og bare sanse en liten, håndterbar del av puslespillet, jo raskere får vi tilgang på den voksne delen av oss som vet hva den skal gjøre. Når vi skal håndtere store og voldsomme følelser og reaksjoner, er det viktig å stoppe opp eller ta et steg tilbake før klienten blir overveldet. Når klienten blir overveldet, mister de evnen til å bearbeide følelser og reaksjoner. De blir retraumatisert. Over tid kan vi bygge opp kapasitet til å kjenne på sterkere følelser og reaksjoner, og man må likevel holde øye med overveldelsen. Når klienten blir overveldet, tar vi et steg tilbake og kobler oss på kroppen og omgivelsene – vi orienterer.


Etterhvert i prosessen, gitt nok tid, vil menneskets egen natur begynne å skinne gjennom og de får kontakt med kraft og retningssans. Det er rett og slett magisk å se når klienten får kontakt med seg selv og får tilgang på egen kraft. Det er så lett å glemme at dette er kraft som bor i oss hele tiden. Den blir aldri borte, men gjemt under lag av følelser som "bare" trenger å bli følt.


Annikkens opplevelse av en konkret time:

-Du holdt rommet så jeg kunne slippe frem frykten og følelsene som kom og lot meg få utforske hvordan det beveget seg i meg. Jeg hadde mye motstand, det husker jeg. Jeg husker ikke mye av timen, bare at det var mye følelser.

-Jeg var veldig negativ, det husker jeg. Du lot meg bare være der jeg var og fulgte tråden og la merke til, og la merke til, og la merke til.

-Og så var det som om det hoppa fra å legge merke til, til at jeg plutselig fikk en kraft. Og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å få den krafta.

Hvordan skjedde transformeringa? Der er jeg litt blank.


Mitt svar til Annikken:

Når følelsene blir følt som de trenger i et trygt rom, kommer ditt jeg frem og kan respondere på den situasjonen vi står i. Vi legger forholdene til rette for at sårene kan gro og så får vi tilgang på vår sunne og naturlige reaksjon. Det skjer av seg selv fordi kroppen naturlig søker balanse og heling. Alt vi trenger å gjøre er å legge forholdene til rette.

 

Hvis du har lyst til å blir kjent med deg selv i et trygt rom, kan du lese mer om medlemskapet Somatisk orientering her:







49 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page