Navn er brukt med godkjenning fra jentene.
Det er lett å komme innpå kvinneundertrykkelse og hvor tungt det er å bære på når tre sterke jenter med sterke historier sitter rundt et bord. Jeg både sørger og jubler over hva vi har tålt, hva vi bærer på og hvordan lyset vi har inni oss fortsatt ikke har slukna selv om noen dager er så mørke at man lurer på om det er verdt det.
Vi leser i heftet Burning Women - The European Witch Hunts, enclosure and the rise of capitalism i løpet av dagen og jeg kjenner at det treffer meg. Vi er enige om at det ligger mange bevisste eller ubevisste føringer i samfunnet vårt når det gjelder kvinner og kvinners rolle og verdi.
"Er det greit at jeg setter på vannkokeren?” Helene og Kristina har kommet på besøk til meg og systua mi og vi skal drikke te, spise gode ting og gjøre hobbyting. Vi skal tilbringe dagen sammen. Helene spør fordi hun veit hvor sårbar jeg er for bevegelser utenfor min kontroll og særlig i mitt eget hjem. Hvordan vet hun det? Jo, fordi hun har erfart det på egen kropp. Helene tar på alle tingene mine med respekt og vet at det er regler på kjøkkenet. Jeg føler meg trygg nok til å la Helene ta på nesten alle tingene mine.
“Hva vil du ha å drikke, Kristina?”
“Ikke tenk på meg.”
Så jeg må jobbe litt med å huske at det var kakao vi ble enige om at hun likte. Jeg har nemlig ikke kjøpt inn drikke til Kristina. Jeg har ikke kommet på det. Så jeg finner en enslig brusboks i kjøleskapet før jeg kommer på at hun liker kakao. Så hun får kakao. Jeg har lyst til å høre det Kristina ikke tør å si, gjøre det trygt at hun har lyst til å si det.
Vi tripper mykt rundt hverandre hele dagen og veit så inderlig godt hvor sårbare vi er og hvor lite som skal til før vi blir trigga og trekker oss inn i skallet vårt. Slått bikkje har jeg en venninne som kaller det. Det er en grei beskrivelse.
“Skal jeg dra ned gardina så du ikke får sol i øynene?”
“Ikke tenk på meg”, sier Kristina.
“Ville du gjort det hvis du var hjemme”, spør jeg med myk stemme og et lite smil.
Svaret er også et smil, et sjenert smil. Da veit jeg hva svaret er og hvor lett det er å avvise egne behov. Jeg er ganske god på det selv. Og fordi dynamikken mellom oss er så finstemt og kunnskapsrik, så funker det. Det er Helene som fikk jobben med å dra ned gardina da, hun satt tross alt nærmest.
I typisk jente-stil så forutser vi behov og legger til rette. Og med den ekstra dimensjonen som delte erfaringer gir klarer vi å skape en trygg dag og det er ikke en selvfølge for oss. Mellom oss har vi mange erfaringer. En/flere/alle har opplevd omsorgssvikt, verbal og fysisk vold, seksuelle overgrep, manipulasjon og vold i nære relasjoner, rus og selvskading i mange former. Alle har en grunnleggende erfaring av å være for mye. Det er jaggu ikke småtteri vi bærer på.
Så vi beveger oss sakte og forsiktig rundt hverandre, og likevel har det understrømmer. Jeg er redd for tingene mine, de nøye samlede skattene mine. Det skal ikke mye bevegelse til for at jeg blir engstelig. Helene stresser litt midt i all kosen og Kristina er litt stille. Jeg kommer ikke over at jeg har glemt å sørge for noe hun vil drikke og synes det er vanskelig å tro henne når hun sier det er greit. Kroppen trenger jo drikke i løpet av en lang dag.
Praten beveger seg som morgendis i solskinn. Ganske sakte og ganske stille åpner vi opp om ting vi bærer på og tenker på. “Jeg var redd jeg kom til å skuffe dere når dere kom”, sier jeg. For det er lett å være varm når jeg er fysisk alene. Det er ofte noe annet når vi er i samme rom og jeg kan få behov for å beskytte meg selv. Det var flere som var usikker på hvordan dagen kom til å gå, og det kjentes godt å bli enige om at det var helt naturlig å ha litt nerver også.
“Stressnivået mitt er 33”, sier Kristina. Det er visst ganske lavt. Hun hadde ikke trodd hun kom til å være så rolig på besøk på nytt sted og med noen hun ikke har sett mer enn en gang i sitt liv.
Vi sitter rundt bordet og kjenner på tilkortkommenhet og passer-ikke-inn-het. Det er da det slår meg at rundt bordet mitt sitter tre gudinner. Tre kraftfulle damer som har gjort seg små i en verden som ikke har hatt plass til oss hverken som barn eller som jenter. Og jeg tror at den bevegelsen er tøff å leve med. Den straffer i begge endre. Det er tøft å bli avvist for den kraftfulle og ressurssterke personen man er, og det koster å holde krafta i bur for å ikke bli avvist.
“Du er ikke mann, men du har baller”, sier Helene til Kristina og jeg vet det er et kompliment. Kristina er en tøffing, en amazone. Hun ønsker å tro på teksten vi trykker på hettegenseren hennes: “If I’m too much, go find less.”
Hele dagen føles som en stille revolusjon. En sånn: “Jeg får lov til å være her - revolusjon”. En fridag fra å føle seg feil, for mye, ikke bra nok, hører ikke til. Tre kunnskapsrike jenter med masse erfaring om hva det vil si å leve med store traumer beveger seg forsiktig i en dans full av omtenksomhet som er informert av egen erfaring med smerte, masse jobbing i egen kropp og mange års prøving og feiling i å støtte.
Jeg følte meg som en vinner og jeg følte at jeg tilbragte dagen med folka mine. Folk som skjønner hvor jeg kommer fra og som har kjent ting på kroppen som gir en helt annen forståelse, og hvor behovet for å forklare alt blir dels forstått og dels satt pris på. Vi sitter på verdifull informason og det er godt å dele.
Tre gudinner forkledd som skadeskutte fugler sitter på viktig kunnskap om hva det vil si å komme seg opp av grøfta.
“Jeg har ikke noe kraft jeg”, sier Kristina som flyttet til ny leilighet nesten alene og som dag etter dag våkner selv om dagene og nettene har med seg sterke stormer. Det er nok lettere å se hvor badass hun er fra utsiden. Og gjett om jeg kjenner meg igjen! Jeg føler meg ubrukelig når jeg sliter. Jeg er sikker på at jeg er lat og at jeg bare innbiller meg at jeg har det vanskelig selv om jeg imploderer bare ved tanken på å være ansatt. Når jeg overfører min reaksjon på Kristinas smerte til egen situasjon så forstår jeg at jeg er et upålitelig vitne til hvordan jeg takler hverdagen.
“Jammen du vinner ikke”, sier hodet mitt. “Du har ikke noe bevis på at du er bra. Du tjener ikke nok penger, du har for mange vonde følelser og ting du trenger å prate om. Du sitter i stolen din og har det vondt eller løper fra smerten inn i telefonen din i stedet for å gjøre noe nyttig.” Budskapet er tydelig, treffer alle de såre punktene mine og går gladelig på repeat. Er det rart jeg forstår Kristina? Det sitter i programmeringa. Jeg må passe inn for å overleve. Verden tåler ikke det jeg føler. Det jeg føler er for mye så da må jeg føle mindre. Jeg er for mye. Det er jeg som gjør det vanskelig. Og når jeg skriver dette gjør jeg meg klar til å forsvare meg mot å bli opplevd som sutrete. “Slutt å grin ellers skal jeg gi deg noe å grine for.” Det sa min far.
Hvis jeg ser meg med de samme øynene som jeg ser Helene og Kristina så får jeg øye på de samme trekkene som imponerer meg så veldig ved dem. Vi har ikke gitt opp. Vi bruker hele oss for å reparere og lage et liv verdt å leve. Og måten vi står i det vonde på har så mye mer omsorg og kjærlighet i seg enn før. Selv det å gå fra å gjøre mange dumme ting til å ikke gjøre noe, er en forbedring. Heller enn å gjøre alt som skader meg så sitter jeg stille, og når jeg klarer å gjøre ting som hjelper meg så gjør jeg det. Det gjør fortsatt vondt noen ganger, mer vondt enn jeg tror jeg tåler. På samme tid har jeg erfart så mange ganger nå at det går over, og bare det er godt å ha tilgang på. Jeg har overlevd 100% av det jeg har opplevd så langt.
“Jeg vil reise hjem, men jeg vil ikke dra herfra”, sier Helene som kjenner at hun har det fint når hun er på besøk.
Alle sammen går hvert til sitt og husker denne dagen som noe av det fineste som har skjedd på lenge.
Reklame:
Er du klar for å frigjøre krafta di? Klikk på lenken og send meg en melding. https://terapi-for-deg.com/somatisk
Comments